Det vakte stor oppmerksomhet da en sommeren 1917 kunne lese i Oslo-avisene at en yngre realstudent fra Nord-Odal, Sigurd Hoel, hadde vunnet en stor skandinavisk novellekonkurranse. Premien var på 1000 kroner.
Bare et par uker etter inneholdt avisene en ny melding om at han hadde vunnet 1. prisen i den nordiske konkurransen, og her var prisen 3000 kroner.
Naturlig nok vakte nyheten også oppmerksomhet i hjembygda og i nabobygda lenger sør.
Sigurd Hoel ble født 14. desember 1890. Faren, Lars Anton Hoel, kom til Nord-Odal som lærervikar i 1871. Han ble i 1877 gift med Elise Dorthea Nielsen, datter til den gamle læreren på Sagstua skole. Sammen fikk de ni barn, - Sigurd var nest yngst. Sigurd dro inn til Oslo høsten 1906, året etter at han var konfirmert, for å ta middelskole-eksamen på Hauges Minde ved Olav Ryes plass.
Som den ener Sigurd var i nesten alt han foretok seg, ble han en ener i klassen og tok en svært god eksamen på ett år. To år etter tok han artium som preseterist og begynte å lese filosofi. Han hadde mest lyst til å lese medisin, men dette var et langvarig studium, og han skulle nå greie seg selv i hovedstaden. Han valgte derfor realfagstudiet.
Sigurd kom aktivt med i Studentersamfunnet,
og skrev i avisen "Minerva" sammen med sin nye venn, den merkelige filosofen Erling Winsnes. Ved siden av drev han timeundervisning ved flere skoler.
|  Sigurd Hoel
 Selvportrett av Sigurd Hoel ca. 1910 |
Ellers levde han denne tiden som en utpreget bondestudent på hybler på forskjellige steder i byen - mot slutten mest i Homansbyen.
Naturligvis var han på denne tiden en utpreget lesehest og intellektuell. Hjemme hadde han støvet gjennom farens bokhylle med våre klassikere. Hamsuns "Sult" hadde besatt han fullstendig, og ført han inn under Hamsuns magiske innflytelse. Han skrev "Et ord til Hamsun" i "Minerva", men det vakte ikke noe større oppsikt.
Han forsøkte seg som journalist og skildret en tur med dampbåten "Odølingen" fra Skarnes til Sand, men Verdens Gang som hadde fått tilsendt skildringen, ville ikke bruke den. Han gjorde seg derimot sterkt bemerket med sine ypperlige petiter i studentbladet.
Men så kom altså den store oppmuntringen i 1918. Han hadde sett en annonse i avisene om "Julstämningens novellekonkurranse", og natten til 1. mai satt han oppe og skrev novellen "Idioten", en opplevelse fra hybellivet i Dalsbergstien. Han hadde imidlertid glemt det hele da juryens dom falt. Han fikk etter dette flere tilbud om jobber, men valgte å bli litteratur- og teaterkritiker i "Social-Demokraten". På toppen av det hele ble han sekretær i Vitenskapsakademiet, og han ble redaksjonssekretær i vittighetsbladet "Exlex", som vår verdensberømte tegner Blix startet. |
I 1921 ble han redaktør av det akademiske tidsskriftet "Mot Dag" for den radikale studentgruppen som Erling Falk hadde stiftet. Samme året ble han også konsulent ved Gyldendals Forlag, og fra 1929 ble han forlagets hovedkonsulent og en av de toneangivende i vårt litterære liv.
I mellomtiden hadde Sigurd debutert med novellesamlingen "Veien vi går" (1922), romanen "Syvstjernen" (1924) og "Syndere i sommersol" (1927), som ble hans avgjørende gjennombrudd og er trykt i over 60.000 eksemplarer.
Opprinnelig var Hoel en kulturradikaler, som Øverland og Helge Krog. Men han endret nok syn med årene og årenes verk. Etter krigen var han sterkt opptatt av krigen og nordmenn som svek under nazi-innflytelsen. |  |
Vi finner det temaet i den store romanen "Møte ved milepelen". Utglidningen blant ungdommen og svikten i foreldrementaliteten finner vi i romaner som "Jeg er blitt glad i en annen" og "Stevnemøte med glemte år". Noen av hans beste essayer rommes i to-tre bøker. Det er utgitt totalt 5 essaysamlinger, herav en etter hans død. Han skrev også skuespill, "Mot muren", og lystspill; "Den enes død", sammen med Finn Bø. Han skrev "Don Juan" for scene sammen med Helge Krog.
Sin ikke minst betydelige rolle for norsk åndsliv gjorde han som forlagskonsulent gjennom 30 år og som redaktør av Gyldendals "Gule Serie". Den ble et vindu ut mot de nye strømninger i verdenslitteraturen, ikke minst den amerikanske.
Sigurd Hoel hadde sine egne litterære røtter dypt plantet i norsk kulturmark, men han var like sterkt opptatt av verdenslitteraturen ellers og pløyde ny mark for det nye i tiden. Kanskje var han like mye analytiker som dikter. Han var lynende intelligent og typisk intellektuell, men nord-odølingen var dypt forankret i ham. Han var ironiker, vittig og treffsikker - på høyde med Helge Krog og Arnulf Øverland, åndsmennesker som vel sto ham nærmest her hjemme. Mye av hans romandiktning hadde motiv og miljø fra hovedstaden. Det var tilfelle med "En dag i oktober" (1931), "Fjorten dager før frostnettene" (1935) regnes av mange som en av hans sterkeste og mest personlige. Men svært mye av Odalen finner man igjen i noen av hans beste romaner, for eksempel i ungdomsromanen "Ingenting", og "Prinsessen på glassberget". En del bygdemennesker er tatt på kornet i hans skildring av et barns verden i gutten Anders i "Veien til verdens ende". Det samme gjelder i den historiske romanen "Arvestålet" (1941), og selvsagt i hans sluttverk, den store romanen "Trollringen". Det var en pålitelig stigning i hans produksjon. Sigurd Hoel døde 14. oktober 1960. Mer informasjon om Sigurd Hoel finner du under Sagstua skolemuseum og på nettsiden Sigurd-Hoel.no. |