1. Vers
Der er en bygd, den er deg slik, den aldri glemmes skal. Med krans omkring av skog så rik, med gard og hem ved sund og vik, med blink av vann som fra krystall, den bygd er Nord-Odal.
2. Vers
Her klær naturen rik og mild, deg hver en sti du gikk. Her er det hundre fossers spill, men ingen avgrunn dyp og vill, og derfor vistnok folket fikk, så djervt, men mildt et blikk.
3. Vers
Her gikk et folk til arbeidsdyst, og ryddet ur og mo. Å reise hjemmet lunt og lyst var lengselen i de unges bryst fra første mann som satte bo, til nu de siste to.
4. Vers
Her sprang du om som barn engang, lik dine barn igjen. Du hørte lokk og bjelleklang fra åsen høyt til setervang, og hvor du kom til hus og grend, var hver og en din venn. | 5. Vers
Her var det mor sin lille tok og la i herrens favn. Her gutten gikk med øks i skog. Her mannen kjørte traust sin plog som slekter før til folkets gavn, for siste reis fra gard'n.
6. Vers
Og folket bar en elsk så stor til bygd og hem som få, og hvor i verden rundt de for, så sval en skog, så grønn en jord, en sjø så blank, en luft så blå - nei, ingensteds de så.
7. Vers
Og langt fra den på fremmed vei du bær en lønnlig kval. Du stunder dit og glemmer ei, og der en gang du ønsker deg å kvelde inn på Guds befal - den bygd er Nord-Odal.
Tekst: Lars Kjølstad
Tone: Nell Gravlie
Vinterbilde av nordre del av Storsjøen |